føljetong #1; mer om på vei til å finne ut alt.

Det var skjermen. Det var en idé. En idé til oppgaven, som lignende et monster hadde ligget å gnaget opp magen hennes på innsiden den siste stunden. Men nå hadde hun altså fått en idé til oppgaven. Og ikke bare en idé til oppgaven, men en idé til det meste. Stort sett. Det var nærmest et nirvana. Det var like som hun, i en alder av tyve hadde forstått alt, og skulle til å definere dette altet. Selve nøkkelen. Selve gåten på universets mysterium. Det var i det øyeblikket hun skulle til å definere dette altet i en setning at hun brant seg på leppa. Alt forsvant, like som følelsen i leppa. Teen var altfor varm. Neste dag ble hun nødt til å lage seg iste istedet.

lurer du på noe?

På min nettlige vei til svaret på alle mine spørsmål og problemer vedrørende exphil eksamen, fant jeg mer til. (om ikke nødvendigvis akkurat det). Jeg fant svaret på alle dine (eller mine) spørsmål. Så nå er svaret på meningen med livet bare ett tastetrykk unna deg:
http://www.behjelpelig.net/

Ali eller Zoega? Mer om valg i en travel hverdag.

-Fra og med ett punkt er det ingen vei tilbake. Dette punktet må nås. Frans Kafka.

1.
Hun hadde til syvende og sist kommet seg opp av senga, seiret over den trykkende kulden; motstanden som skjøv henne tilbake i sengen, og satt på kaffe. Idag ble det en blanding mellom den gode gamle Ali, og den mer frekke; Zoega. Tyve år kom med mye ansvar, og en av dem var å drikke opp/ spise oppå rester før hun åpnet noe nytt.
Riktignok skal det nevnes at hun fremdeles var en av dem.
En av dem, som aldri gjorde det.

2.
Hvordan skjedde det?
Jo, omtrent slik:
Hånden skjelvende mot kjøkkenskapet. Hvitt treverk. Griper tak om den runde knotten. Hvit den også. Hvit som et laken, hun skjelvende som et bjørkeblad. Det er bare litt Ali igjen. Ikke nok til fire kopper engang. Hun trenger minst fem. Eskil, fremdeles i senga; (Den gode varme senga- nei prøve å være sterk. Ikke løpe tilbake) trenger også kanskje 5. Det blir ti det. Ti kopper er det ikke nok til her.

3.
Beslutningen.
Zoegaen som har liggi innerst inni skapet, bak diverse ildfaste former, bakepapir og annet man ellers kunne ha bruk for i et kjøkken, har plutselig fått bein å gå på. Virker det som. Eller det desperate hun'et, har fått øynene til å vandre. For det er som et lys som bærer Zoegaen mot henne på gullstol. "Her, prøv å bland med denne!" Er det noen som synger. Hun bryr seg ikke om hvem. Hun får et villt glimt i øynene. Hun kommer til å gjennomføre dette. Hun griper ta i Zoegaen, og lukker skapdøren fort. Fort. FORT! Ingen må se hva hun er i ferd med å gjøre.

4.
I dag. Hvor kaffe ikke bare er kaffe.
Hvor latte ikke bare er latte.
Hvor mocca finnes i alle nyanser.
På en hverdag som denne er det hun blander femti- femti av Zoega og Ali.

5.
Resultatet. Eller hvordan smaker det?
En liten nipp på kanten av koppen.
Ikke nok smak som følger med. Sansene ikke våkne enda.
Åpner munnen, suger i seg en god slurk.
Lar det ikke gå den sedvanlige rundturen mellom jeksler, gom, tunga, visdomstenner.
Nei. I dag går det direkte ned.
Den vanlige varmen brer seg i magen.
Og det smaker godt. Det smaker helt greit. Det smaker fantastisk. Hun har gjort det. Hun har tatt ansvar som tyve åring. Hun tar like så godt hele koppen i en slurk.

6.
Resultatet. Eller hvordan ender det?
Hun kjenner med ett at beina begynner å vokse. Neglene tar etter de gule veggene.
Håret etter skapene. En kløe starter på ryggen hennes.
Vinger skytes ut. Hun har fått vinger.
Hun har blitt en fugl.
En fugleart hvertfall. Hun har jo ikke nebb.
Men vinduet står åpent, og hun setter seg i vinduskarmen. Hun slenger seg utenfor. Håper vingene kan bære en kvinne som henne. Eller en fugl som henne. En kvinnefugl. Og det gjør de. Vingene bærer drøyt seksti kilo med kvinne og fugl. Og hun folder seg ut i all sin prakt.
Og flyr mot sør.

kjendis for en dag

Ved første øyeblikk tenkte jeg ikke noe særlig over det.
Ved andre blikk, så jeg ikke like blidt tilbake.
Ved tredje blikk begynte jeg å bli forundret.
Helt til noen holdt øyekontakt så lenge at de holdt på å gå inn i speilet på sideveggen i kjøledisken.

Jeg var på rimi en forholdsvis vanlig dag for å handle brød og melk da alle jeg passerer, ikke bare ser meg i øynene mens de passerer. Men de ser på meg så lenge at jeg nesten må se bort. I noens ansikter er det tilogmed antydninger til smil.

Jeg kan ikke annet en smile tilbake. Som enhver i en lignende situasjon ville gjort tar jeg de faste ritualene. Ser nedover meg selv. Lurer på om jeg har sølt, om det henger fast et dorullpapir under skoen min, eller om jeg har ketchup i munnviken. Alt kunne vært selvfølger. Men ingen av dem er det i dag.

Det må være noe annet.

Tilslutt blir jeg gående å stirre ned i bakken. Jeg bruker ekstra lang tid på å velge ost. Norvegia eller Synnøve. Riktignok en debatt fullverdig til å kategorisere verdens befolkning inn i to sider. Men alikevel et valg som ikke tar deg mer enn to minutter. Jeg ble stående der i kanskje fem.


Tilslutt må jeg bare ta med meg en ost å gå. Det ble en Norvegia. Folk stirrer på meg mens jeg lister meg forbi reolene. Det er nesten som å gå gjennom et hav, folkemassene viker når jeg kommer mot dem.

Jeg blir ikke engang overrasket når de slipper meg fram i kassen. Jeg havner forrest i køa, og får alle blikkene i nakken istede.
Idet jeg forlater butikken, innser jeg at det bare kan være en ting.
Det må bare være en ting.
Tenk at jeg ikke tenkte på det.

Folk må tro jeg er en kjendis.
Og det er greit.
Kjendis for en dag.

intensjoner eller noe

Det er tirsdag morgen, 2 1/2 time før exfacen begynner, og jeg sitter å leser exfac. Jeg har igjen drøyt 25 av 30 sider om intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i kunsten. Det er kjedelig. Og det er uforståelig. Det handler om tegn i estetikken, og det bevisste og underbevisste. Såpass har jeg da fått med meg.

Mens jeg leser tenker jeg hovedsakeig på dette:
Hvem kan finne på å skrive en teori om det??
Joda. Mannen bak er Jan Mukarovsky. Ingen over, ingen under. Ingen ved siden av. Hmmm..Jan Mukarovsky, fortsetter jeg; det var navnet sitt det. Når du heter det kan du vel nesten skrive om hva som helst. Da kan du bare trekke et navn opp av en hatt, også skrive et essay. Ut fra blinde lufta. Eller som den godeste Mukarovsky sier; ut fra underbevisstheten. Eller om du vil fra ikke-intensjonen.

Det regner idag. Men alikevel har jeg mye heller lyst til å være ute å plaske i regnet enn å sitte her å lese. Jeg er faktisk tilbøyelig til å gjøre nesten hva som helst annet. Det slår meg som, hammeren slår ned i Petter Smarts hode før tidsmaskinenen blir en realitet, hvordan "100 ting å gjøre på en regnværsdag" ble til. Rett og slett (eller som de sier i danmark; slet og ret. gærninger) ut av konsentrasjonsproblemer i møte med en større og mørkere bok.

Det må være sånn de fleste bøker har blitt til. Mens man satt å leste en tyngre bok.

Og det er omtrent der vi er nå. Side fem; avdekke forskjellen på underbevisstehet og Og jada; hvis jeg skal dra inn en rød tråd i tankebanene mine, eller en såkalt moral blir det nettopp dette (dog en mager trøst);
det finnes alltid en tyngre bok.
haha slå den du Mukarovsky!