kjendis for en dag

Ved første øyeblikk tenkte jeg ikke noe særlig over det.
Ved andre blikk, så jeg ikke like blidt tilbake.
Ved tredje blikk begynte jeg å bli forundret.
Helt til noen holdt øyekontakt så lenge at de holdt på å gå inn i speilet på sideveggen i kjøledisken.

Jeg var på rimi en forholdsvis vanlig dag for å handle brød og melk da alle jeg passerer, ikke bare ser meg i øynene mens de passerer. Men de ser på meg så lenge at jeg nesten må se bort. I noens ansikter er det tilogmed antydninger til smil.

Jeg kan ikke annet en smile tilbake. Som enhver i en lignende situasjon ville gjort tar jeg de faste ritualene. Ser nedover meg selv. Lurer på om jeg har sølt, om det henger fast et dorullpapir under skoen min, eller om jeg har ketchup i munnviken. Alt kunne vært selvfølger. Men ingen av dem er det i dag.

Det må være noe annet.

Tilslutt blir jeg gående å stirre ned i bakken. Jeg bruker ekstra lang tid på å velge ost. Norvegia eller Synnøve. Riktignok en debatt fullverdig til å kategorisere verdens befolkning inn i to sider. Men alikevel et valg som ikke tar deg mer enn to minutter. Jeg ble stående der i kanskje fem.


Tilslutt må jeg bare ta med meg en ost å gå. Det ble en Norvegia. Folk stirrer på meg mens jeg lister meg forbi reolene. Det er nesten som å gå gjennom et hav, folkemassene viker når jeg kommer mot dem.

Jeg blir ikke engang overrasket når de slipper meg fram i kassen. Jeg havner forrest i køa, og får alle blikkene i nakken istede.
Idet jeg forlater butikken, innser jeg at det bare kan være en ting.
Det må bare være en ting.
Tenk at jeg ikke tenkte på det.

Folk må tro jeg er en kjendis.
Og det er greit.
Kjendis for en dag.