sumarkveld (summernight)

Sommerkveldene mine er rammet av søvnløshet. Søvnløshet er kanskje å ta litt hardt i, men det høres mer dramatisk ut. Det er bra at det er dramatisk. Søvnløshet er nemlig først og fremst et psykologisk fenomen. Et fenomen der man har lett for å føle synd på seg selv. Det er en ond sirkel: Du får ikke sove fordi du tenker at du ikke får sove når du legger deg og da får du jo ikke sove når du legger deg. Jeg er ikke lenger en spurv. Jeg er en natteravn. Uten å være oppe. Jeg ligger bare i senga og håper jeg snart får sove.

Det er med andre ord uro på kjøkkenet.

Jeg velger å bruke meg av ordet "lide". Det er det mest dramatiske. Jeg lider nemlig av insovningsvansker, og jeg har lest at det er godt å få det ut. Jeg får det ut. Videre har jeg lest dette:
1. Det er de som har lett for å bekymre seg som lider av dette.
2. Eller de som har høyt stoffskifte (som det står i parantes; rastløse, hyperaktive, høy puls)
3. Man kan lese noe kjedelig på senga for å få sove.
4. Det finnes en del øvelser man kan ta som tar opptil 8 uker.

Det er anbefalt å skrive ned en liste over alt du bekymrer deg over på kvelden, sånn at du får ro når du legger deg. Jeg har i nitten år trodd jeg var bekymringsløs (så å si), og har derfor enda ikke skrevet en sånn liste. Det kom med et brak. Som en morgen å våkne opp, også står det masse gule trucker og lastebiler utenfor huset ditt, fordi kommunen har planlagt å leegge en motorvei gjennom huset ditt. (men i siste liten får du vite av et romvesen at jorda skal gå under alikevel) For en allusjon. Gjett til hva.

Uansett, bekymringsløse sommernatter eller ikke. Igår var ina, maren og jeg oppe hos ina. Ina, Maren og jeg er venninner. Derfor tok vi ett venninnebilde. Det er nemlig sånn venninner gjør. Det var morsomt. Også spiste vi is og jordbær. Her er ett av de uheldige bildene vi tok:



fra venstre: Petra, Ina og Maren.

kort og godt (short and good) #1

Jeg har bestemt meg for å forkorte det hele. Jeg tror ingen, og aller minst meg selv har godt av for lange blogger. Situasjonen hadde kanskje vært en annen om bloggene handlet om noe. Men det gjør de ikke. Jeg har nemlig en tendens til å skrive mye om lite. Mange synes det er en god egenskap. Selvfølgelig helt til de leser bloggene mine. Det er svært mye om svært lite. Med en gang "sværten" kommer inn i bildet blir bildet totalt forandret. Da blir det vemmelig. Vemmelig, pompøst og oppblåst. Så her kommer kort det jeg egentlig kunne tenke meg å skrive langt om:

1. I går gikk jeg en fjelltur på 2 mil.
2. Resultatet er at jeg sitter igjen med 10 store myggstikk
3. og jeg er allergisk ( avsporing fra rød tråd #1)
4. Pga av mye frisk luft sov jeg for engangsskyld godt
5. jeg får nemlig som regel ikke sove (avsporing fra rød tråd #2)
6. På kvelden så vi på magnolia
7. den var fin
8. grundig analyse av filmen (beklagelig nok avsporing fra rød tråd #4)
9. Da sier jeg meg endelig ferdig.

lyden av data

Jeg akkurat funnet ut at eieren av den etterliggende bloggen er dikter.
Dette kommer som, om ikke et naturlig, da hvertfall som et resultat, kan hende på min vegne -et noe forknytt resultat, av at jeg prøvde å sammenligne min egen blogg med de andres blogg på blogger.com
(kaffepause)
Sånn gjør man ikke.
Men jeg gjorde det og nå står kaffen på bordet ved siden av meg, og selvtillittitten har nesten inntatt sin faste plass. Bakgrunnen til at dette går mer innpå meg enn hva det både kunne og burde ha gjort kan skyldes det fakta at jeg tidligere har følt et snev, eller snarere et ras, av forpliktelse til å måtte skrive på engelsk. Det er nemlig flere som blogger på engelsk her, og slike jeg forstår det fra mitt lille "norge med skjeve hornhinne-" hjørne, er det av rimelige grunner stort sett de som blir lest. Engelskmenn (og andre) leser engelsk. Tilogmed amerikanerne leser engelsk. Og ser man bort fra noen meksikanske blogger (bare Gud vet hvorfor det er akkurat meksikanske), er det bare de engelske bloggene som kommer på forsiden.

Jeg er ikke sint. Jeg er heller ikke rasende. Jeg har kommet så langt ned i kaffekoppen at jeg kan beherske meg. La meg ta det hele fra start, og langt lenger tilbake enn starten i denne bloggen. Vi må tilbake til det jeg velger å referere til som den andre fødselen; Bloggen;" jeg vet ikke hva jeg skal skrive om". Etter å ha skrevet artikkelen gjorde jeg en vitenskapelig undersøkelse, sånn helt nede på privat nivå ;ett lite søk på veven, der det viste seg at det fantes omtrent like mange blogger som dreide seg rundt et av de store spørsmålene "hva skal jeg skrive på bloggen min?" som det fantes blogger. Jeg trakk raskt en konklusjon, om at alt det vonde jeg der og da befant meg midt oppi var en vanlig sykdom for bloggere. Det eneste du kan bli frisk av er å fortsette å skrive. Det er derfor det er så mange metablogger rundt akkurat det tema, hvis det gjør tråden litt rettere. Jeg opplevde snarlig en ny renessanse, det gikk på skinner. Sånn ja Petra! Blogg VM kampen. Jeg holdt meg i gang, fingrene løp en hurtig seiersdans over tastaturet.

Så sa det med ett stopp. Det var imorges. Det var da jeg oppdaget bloggen bak min blogg. Verden bak min verden. Det var som om noen stakk hull på renessansen, eller om du vil; perlet antikken bak rokokkoen i stilkjedet. Krisen var et faktum.

Når jeg nå istedenfor å gå ut med navn (det eneste en mulig forvillet engelsmann ville ha forstått på denne siden, men noe han ville ha forstått i så stor grad at det kunne ha gitt fatale konsekvenser) velger å gå ut med et hint om "ett trykks metoden" som går ut på at den som føler større interesse for hvem personen som fører meg både på og av veie kan være, bare trykker seg en blogg videre. Det er enkelt, ett trykk til høyre også er du der. I løvens hule.

Ettersom jeg har basert hele min blogg på en blogger, eller på en enkeltperson, hvis det faller bedre i smak (men er det ikke til syvende og sist sånn det blir? Når bloggerne tar over, er det jo ikke noe annet å skrive om enn bloggerne selv? Det er nesten så jeg snart skriver blogger med stor B. Som i Blogger. Setter meg i et ubebreideligperspektiv.) Så er det minste jeg kan gjøre å få litt folk over på siden. Rett og slett reklamere litt for ham. (selv om han skriver på engelsk og antageligvis har mer enn nok lesere fra før)Personlig har min teller stått stille siden mars. Jeg håper mer enn tror det er noe feil. Det hadde vært fint med litt lesere, selvfølgelig lover jeg å gjøre mitt beste for at du skal trives her inne.

Så når det er sagt, er coldplay også ferdigsunget, og kaffen er ferdigdrukket. Jeg velger, for ikke å være dårligere enn "navn-som-ikke-må-sies" å avslutte med et dikt.

Lyden av data
surring
nesten som en vind
vind mellom trærne
eller
om du
vil tærne
uansett
en surring
av data som forklarer deg
at du har
et problem.

Sverige- Paraguay

Vi er førti minutter igang når jeg kommer inn i rommet. Familien Schömer sitter rundt tv ´en som man i gamle dager satt rundt leirbålet. Bildene fra tvén erstatter den varme gløden, med Zlatan, Ljungberg og Nilsson. Det er Sverige mot Paraguay. Selv om VM er tiden da alle og enhver kan sprette en øl mens de ser på fotballkamp, føler jeg meg fremdeles som en fisk på land, en katt i vann eller som ei flue i ei maurtue. Velg selv, poenget er at aktiviteten fotball ikke kan karakteriseres som noe som nødvendigvis er 100 prosent helt meg. Det er kanskje 1.

Derfor forstås det kanskje hvilket vågestykke det er å bevege seg ut i dette feltet av uvitenhet, dette området av uoppdaga mark. Men det er bare å ta på seg støvler og vindtett jakke og sette igang. Vi er allerede 64 minutter ut i andre omgang. Nå tenker du antageligvis "allerede"? Men som selvoppnevnt landkrabbe, kan man ikke vie hele sin oppmerksomhet til havet. Jeg har, og holde deg fast, bedrevet andre ting ved siden av. Men for å forsvare mer selv er ikke tingene jeg har bedrevet ved siden av helt ute på jordet. Jeg har nemlig fungert som kommentator av fotballkampen for Eskil.

Vi er 73.57 minutter ute i kampen. Det har skjedd rimelig lite. Sverige har hatt en del sjanser, men selv fra mitt noe nærsynte synspunkt kan jeg se at fotballen de utøver ikke akkurat er allverdens. Eller for å bruke meg av et annet ord jeg har tillegnet meg under dette VM´et: Det er ikke akkurat sambafotball. For noen minutter siden klarte en svensk spiller å vippe ballen over keeperen, før han fortsatte alene mot mål med ballen. Bare for å bli vippa av pinnen av en paraguayer, som slengte seg selv inn i mål. Det var nesten rørende å se hvordan han offra seg for å få ballen ut. Noe han også klarte. Etter dette fikk min far nok. Nå gir jeg opp sa han og gikk.

Davy opplyser om at Zlatan er satt på benken. Jeg merker jeg blir litt skuffa. Jeg begynte å like Zlatan. Isachsson prøver visst å skåre. Det hele går litt i brokker for meg, nærmest som en flimrete film.

82.33 minutter ut i kampen og jeg hører Davy brøle. Det er Henke som har kommet seg helt til målstreken. Det er tydelig at det er Sverige som presser. På min høyre flanke sitter Aron (en av mine to brødre) å vrir seg. "Hvorfor spiller de alltid ut istedenfor å prøve!" roper han. Febrilsk. Foten vipper opp og ned. Det er en sterk stund. Det er mye følelser som egentlig vil ut, han nå holder inne. Med alt han makter og eier. Det skal nevnes at grunnen familien samler seg rundt tv´en ikke ene og alene er for fotballens skyld. Familien Schlömer er ikke som alle andre familier. Familien Schlömer er nemlig svensk. Hvis du ser godt etter ser du det på tødlene i "Schlömer". Så grunnen til at vi sitter her priviligert og heier i nitti minutter er for våre brødres skyld. Dette står på Sverige sin ære. Går dette feil kan det ramme oss, det være seg på jobb eller skole allerede i morgen den dag. Aron

88.10: jeg tar meg selv i å rope jess. Jess roper jeg så det ljomer, i kor med Davy, Aron og alle tusen tilskuere på tribunen. Det er 1-0 til Sverige. Jeg er ikke flau for å ha ropt en gang. Jess. Jeg gjentar det gjerne. Det er Ljungberg som denne gangen klarte seg helskinna over streken. Han nikka ballen inn. Davy roper fremdels. Flott skåring til Sverige roper han. Ljunberg skårer sjelden fra hodet, sier han. Det sitter vel først og fremst i beina tenker jeg. Eller om du vil hjertet. Det kommer litt ann på vinkelen du ser det fra.

Men så er kampen brått ferdig. Etter 91 minutter. Kameraet sveiper over svensker i tribuna med blått og gult hår, antageligvis mest glad for at Sverige vant så håret ikke ble farget til ingen nytte, trenerne løper ut på banen. Og alle koser hverandre. Det er slik det bør være. Alle er lykkelige i VM land. Nå skal jeg lage meg te og lese. Nesten like fornøyd over Sveriges innsats som over min egen.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om

Det er sommer, det er sol og det er atter en gang langmoenpipa innen betryggelig distanse for en brumunddøl.
jeg prøver meg på en blogg. jeg velger å prøve fordi jeg i skrivende stund ikke vet om dette blir publisert eller ikke, ikke ene og alene står de få resterende ti minutter det er igjen av strømmen for skylden av dette. Den andre grunnen kommer av prestasjonsangst.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal skrive om.

Jeg er klar over at blogg er blitt en like vanlig, om ikke vanligere sjanger en novella, istedenfor skjønnlitterære fiktive figurer og metaforer, kan du nå gå direkte på problemet og deg selv. Dagbok er jo kjent for å være god selvterapi. For ikke å nevne at alle kan prøve seg som journalister, eller la oss vinkle det annerledes; du trenger ikke lenger å være journalist for å skrive det du mener der folk ser det. Det blir tilogmed delt ut priser til de beste bloggerne. Som om ikke dette skulle være nok leste jeg for kun noen dager siden i morgenbladet, der Habermas skrev et essay om at det kan bli et problem at den intellektuelles rolle i det offentlige ikke lenger er like sterk.

La meg være personlig. La meg bedrive god selvterapi. Eller om du vil; god blogg: Jeg antar at grunnen til at jeg, som ellers skriver riktig så mye, ikke får lettet fingrene på tastaturet i bloggens navn, kan være, la meg ta dette dypt. La meg ta dette fra grunnen av; det er nok noe så enkelt, men alikevel så traumatisk og sårt som spennvidden. Det er for mye temaer å velge blandt, det er et luksusproblem, du har sjangs til å plukke fra øverste hylle, du blir så grådig at du ender opp med ingenting. Jeg kjenner meg selv godt. Jeg kjenner meg så godt at jeg måtte innsnevre meg til temaet matretter. Og riktignok holdt det en stund. Kanskje to- tre blogger, helt til jeg gikk lei og det bare forsvant. Med det også blogglysten.

Klokka er sent, katten står ved siden av stolen jeg sitter i og mjauer, jeg bretter ikke opp ermene, men trekker alikevel pusten betydningsfullt ett lite hakk lenger inn. Grunnen til at jeg alikevel valgte å ta fatt på tastene, komme sterkt tilbake i bloggens ære, nå nettopp idag, var at kjæresten min har starta blogg. Kan han kan jeg. Og nå har jeg skrevet en blogg om det også.