føljetong #1; mer om på vei til å finne ut alt.

Det var skjermen. Det var en idé. En idé til oppgaven, som lignende et monster hadde ligget å gnaget opp magen hennes på innsiden den siste stunden. Men nå hadde hun altså fått en idé til oppgaven. Og ikke bare en idé til oppgaven, men en idé til det meste. Stort sett. Det var nærmest et nirvana. Det var like som hun, i en alder av tyve hadde forstått alt, og skulle til å definere dette altet. Selve nøkkelen. Selve gåten på universets mysterium. Det var i det øyeblikket hun skulle til å definere dette altet i en setning at hun brant seg på leppa. Alt forsvant, like som følelsen i leppa. Teen var altfor varm. Neste dag ble hun nødt til å lage seg iste istedet.