alt for roen

Jeg er aldri så stressa som når jeg skal på yoga. Snø til anklene, vind fra alle kanter og et og annet nedblåst tre i løypa kunne ikke stoppe meg. Det særdeles ulendte terrenget tok jeg bare som en utfordring, som en ekstra test, som den smale mørklagte sti på vei mot paradis. Jeg var en døgnflue og yogaen var lyset.

Tiden hadde gått så alt for fort hjemme, slik om tid vanligvis gjør når det er noe man skal rekke. Det er nok en av de få gledene tiden kan få, så det unner jeg den. Det er ikke det. Det er snarere det at jeg i gjengjeld gjerne kunne ønsket at jeg var litt raskere. At jeg ble det. At tiden spolte meg like raskt framover som den spolte seg selv. Men den gang ei.

Så derfor befant jeg meg i ei bane verre enn helvetesuka i millitæret, med sprutrødt ansikt og hjertet i halsen. De godtar ikke det akademiske kvarter på yoga. Jeg tørte ikke se på klokka før jeg var inne i varmen. Bare to minutter over. Letta over at timen ikke var ferdig, men kun såvidt begynt løp jeg mot garderoben.

Der skiftet jeg i lynets hastighet. Fremdeles rød i ansiktet, med svetten klistrende mot ryggen smelte jeg opp dørene på min vei mot lyset. Sal 2A. Skimtet foran meg, jeg kastet meg mot døren, den åpnet seg som en varm klem og omfavnet meg. Mot roen og harmonien.

Helt til jeg åpnet øynene.

Det var bosu. Det var folk som spratt på en halv ball. Jeg ble bare stående vantro i døråpningen. Antageligvis en stund, for det endte med at noen fra crewet innså at de hadde en situasjon. "Jeg tar meg av det her" hørte jeg langt borte fra et sted. Også fortalte hun meg at det ikke var yoga i dag. Treningsprogrammet jeg hadde hjemme begynte ikke å gjelde før i morgen. Men det var stretching om en time da, sa hun.

Er det én ting som er mer dyrebart enn ro, så er det tid. Jeg kunne ikke vente en time, selv på en søndag. Jeg følte meg beklemt bare ved tanken, så det endte med at jeg gikk hjem igjen, helt alene over blinderns eller yrende område, mens jeg hørte på rebell rebell av Bowie. Og følte meg ganske så rampete som både hadde stjålet litt tid og litt ro.

DD; Doper-Dart

Det var helt tilfeldig at jeg kom over det. Nærmest ved et klikk, eller som Solstad ville sagt det; I en fotnote til en uutgravd sak, eller artikkel. Eller kanskje til en blogg. Det var det det begynte med, en fotnote i form av en ide, assosiasjonsrekken eller om du vil, metaforene for noe langt større og mektigere var til å føle på.
Så det er der du finner meg nå. (I skrivende stund vel og merke, ikke lesende) Jeg tror nemlig jeg skal skrive en blogg om det. Om den frydefulle nye sportsgrenen doping dart.
Og vi som trodde Colombus forlengst hadde funnet amerika, og at kartet for lengst var kartlagt og at romanen for lengst var utgravd.
Det er tydelig at vi tok feil.
Men det som sant er den dag i dag er at det kan være farlig å stå imellom en manns pil og hans dart. Hvertfall når han har røyket hasj først.

Den nye moten

Etter en aldri så liten pause skal det dreie seg om elgen. Skogens konge, eller som den norske vitsemakeren heller ville referert til den som; skogens kongle. Til tross for mange navn, spørs det om elgen alikevel er skjær, fordi en av de kommende vintermotene vil nemlig bli elgjakt (!) Grunneiere skal begynne å satse på turisme, som derigjen kan sørge for klingende mynt i kassa.
- Jakt er trendy, både blant nordmenn og utlendinger. Å jakte elg eller hjort blir forbundet med status.

Nr 2 på lista:
- Da American Music Awards i går gikk av stabelen var det ingen tvil om hva som teller på motefronten i disse førjulstider; lårkort og sølvgrått.

Ha en fortsatt fin dag. Nå skal jeg ta meg en kopp kaffe.

føljetong #1; på vei til å finne ut alt;del 2; om variabler

Nå har de en gang for alle funnet ut hvem den mystiske mr X er:
Det er Dodo Ogawa.
http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/10/16/479869.html

I helga har jeg bygget ei hytte

Idag har jeg jobba på narvesen.

Det har jeg forsåvidt gjort hele helga.
Ei ordentlig jobbe-helg.
Jeg har holdt Norge i gang med pølse, frimerker og kaffe til ti kroner.
Nå er jeg sliten.

Erlend Loe sier vi ikke har bygget noe annet enn en vegg, men jeg føler jeg hvertfall har bygget et hus. I det minste et lite et. Kanskje på grensen til ei hytte.

Men jeg er stolt av det.

Jeg har innreda hytta fint. Med en kommode til å ha ting i, også har jeg hengt opp ei stor lysekrone. Og på veggen henger en kopi av MonaLisa, som forskerne kanskje har funnet ut enda mer om enn det de trodde var mulig, men når sant skal sies har de ikke forsket på henne på femti år. På den tiden kan det skje litt av hvert.

Det kan foreksempel bli bygget et nytt land av bare hytter.
Nå slukker jeg lyset i min, Mona Lisa blir så mørk at det ikke lenger syns om hun er i 2D eller 3D og frimerker og kaffe er ikke lenger til salgs.

Føljetong #2; hvor ble den av?

Enda en dag overstått.
Enda en dag man snart kan se tilbake på.
Appropos se tilbake på;
hvor ble det av minidisken?
jeg bare spør.
En revolusjon i form av den sorte lille, kortere en tre dagers krigen. En musikkrevolusjon, spådd til å forandre hele store vide verden. Folk som kom seg opp av sofaen å løp til Obs stormarked for å kjøpe det nye obligatoriske medhenget til den lille sorte; stereoanlegg med minidiskspiller.
Og jeg bare minnes.
Ja jeg bare spør.
Hvor ble den av?
Hvor ble det av minidisken?

alle veier fører til kina

Det positive er at det fører til at vi står opp en time før.
To timer på en litt hardere dag.
Det negative er imidlertidig umulig å stille opp i mot det positive;
når man først har stått opp går det ikke ann å gjøre noe som helst.
Man blir sittende å høre på brakingen.
Før borren kommer.
Den store fæle borren.
Også er det gravemaskina da. Og lastebilene, og bulldoserne.
For ikke å snakke om pausene.
Mannfolk som ler og bråker, verre en både hakker og hammere, og den store fæle borren.
Pausene er desidert det verste.
Klp legger nye rør.
Igjen.
Og det hele foregår rett utenfor vårt soverom.
thank you all for that.