omelett med variasjon

I dag har jeg valgt en litt annen vinkling på det hele. Holde dere fast kjære lesere, har jeg valgt å lage maten mens jeg skriver. Sånn at dere også kan dra nytte av å lese bloggen, og kanskje også ta med dere ett tips eller to på veien.

1. Det berømte punkt én: musikk! Jeg begynner med å slå på radioen. P3;Praise you med Fatboy Slim synger det lille monsteret jeg fikk med da jeg meldte meg inn i Bokklubbens Nye Bøker. Men musikken er perfekt - akkurat som Nrks lisensmann for første gang satt med kikkerten på kontoret sitt med det største vinduet på hele Nrk, og bestemte seg for å gjøre noe godt for sine kjære naboer i stedet for å komme på døra å sjekke hvorvidt vi har tv eller ikke. (Det hadde vi selvfølgelig. Selv om han visstnok ikke har lov til å komme inn å sjekke, kunne vi ikke annet enn å innrømme vår synd.)

Men akkurat nå spiller tv-en ingen rolle. For i dag er det bare omelett med variasjon som gjelder, og akkurat nå lager den mistenkelige lyder bak meg.

2. (som dere forsto av forrige setning ;dette blir jo egentlig punkt en, ettersom det første jeg gjorde slettes ikke var å slå på musikk, men å smelte smør i panna. En lei uvane jeg har, for smør smelter fortere enn man skulle tro, så det er nok ikke godt for annet enn å skape fullt kaos på kjøkkenet. Uansett hvor mange kokker man har. Søl blir det, og i dette tiløfellet var eneste mulighet å averge søl på å slå hurtig opp i den hellige skrift; punkt 1: Visp sammen egg, vann og salt. Hell det i stekepanna.)

3. Nå gjorde jeg akkurat det som flest omelettkokker brenner seg på og som resulterer i at lysten på å lage omelett forsvinner for alltid; jeg gjorde punkt 3 i den berømte skolekjøkken boka; fra boller til Burritos (tidligere i teksten også referert til som den hellige skrift): jeg løftet opp omeletten for å få den løse røra oppå til å renne under, og den ovale formen var tapt for alltid.

4. Lisa Ekdahl på radioen. Marius Strand skal visst dele ut billetter til konserten hun har på rockefeller i kveld, sier han. Jeg skal ikke dit. Jeg skal jobbe i kveld også. Dette hendte: I går mens jeg var på jobb, ringte sjefen og spurte om jeg kunne jobbe i dag også (ni timer!) og da kunne jeg jo ikke si annet enn ja, ettersom hun sa hun allerede hadde spurt alle andre. Så der satt jeg i saksa, eller omeletten om du vil, for dermed ble det ingen skole på meg i dag.

5. Punkt fem; evaluering av resultat. Jenny kommer inn på kjøkkenet. Oj, sier hun. Hun er tydeligvis imponert. Så må hun smake. For deretter å lage en liste på kjøleskapet. Dagens kjøkkenbragd, blir det. Og får tre av fire mulige stjerner. Selv om jeg personlig syns det ble omelett med litt for mye variasjon. Men nå er omeletten borte, jeg ligger etter med ryddinga på rommet, og Eskil kommer snart innom før han drar til Hamar.

Dagens rett; Steinbit

Jeg har akkurat kommet hjem fra skolen, spist og nå sitter jeg å venter på å dra på jobb. Haler ut ventingen, prøver å få gjort mest mulig mens jeg venter (dere kjenner følelsen?). Det er to ting som slår meg. To punkter jeg skal skrive mer utfyllende om i dagens blokk. Det første punktet er:

1. Steinbit; Det kan med dette tilsynelatende virke som jeg kan ha løyet i gårsdagens blogg, da jeg skrev at dagene jeg som student spiste fisk var som helligdager å regne. Per i dag, vil det på dere leser virke som jeg i motsetning til hva jeg insisterer på, spiser særdeles mye fisk. Faktisk i hundre prosent av bloggene jeg har skrevet, har jeg spist fisk. Jeg vil med dette presisere at steinbiten var kjøpt på tilbud, og gikk ut i dag. Derfor måtte den bort. Jeg velger i denne bloggen å holde meg til sannheten, istede for som jeg like gjerne kunne gjort , skrive at jeg spiste tomatsuppe. (Selv om jeg ikke gjorde det)

2. Venting.
Jeg har et inntrykk av at folk idag idag venter mye. Veldig mye. Personlig talt, er jo som tidligere skrevet, denne bloggen nettopp et resultat av venting. Tomrommet mellom en aktivitet til den neste. Men kanskje det mest nødvendige tomrommet, som finnes. Og om nettopp dette leser jeg i fenomenet "simple living". at man skal slutte å vente. Man skal heller glede seg over å være til akkurat her. Og akkurat nå. Jeg prøver å glede meg over det. Men følelsen over snart å måtte dra på jobb er sterkere. Det kommer jo ann på hva man skal, mere enn hva fenomenet er.

Jeg var akkurat å hentet meg te. Ina (jeg bor med tre personer; Håvard, Ina og Jenny. Jeg , Ina og Jenny er barndomsvenner) har akkurat kommet hjem fra et langt weekend opphold i Brumunddal, vårt barndomsparadis. Og nå sitter hun å prater høyt i telefonen.Min riktignok, for hennes pin kode ligger igjen i paradiset. Og da har man selvsagt et lite problem hvis man har kommet seg så langt som til Tigerstaden.

Mens vi venter på fiskegratengen...

Som ett lite avbrekk i ventingen var jeg akkurat å hentet hvitløkssnegler. Gratinerte. Selvsagt gratinerte. Det er ikke hvilken som helst fiskedag i dag. Det er den gratinerte dagen som elegant føyer seg inn i den ikke altfor lange rekken over fiskespisedager i uka til en (eller to) studenter). Det sier seg selv at det var mye gratinert fisk gjømt i frysern, som så sitt snitt til å komme opp til overflaten nå som det var snakk om en av disse sjeldne dagene, nærmest som en helligdag å regne. (For er det ikke nettopp noe med søndager og fisk? Tre brød, to fisk og Jesus?) (Og kanskje var det derfor resultatet også ble som det ble. En fiskegrateng, god gammeldags av slag, utviklet seg raskere enn lyden av hokuspokus, til en haug med hvitløkssnegler,fyllt rødsspette, fiskegrateng med tilbehør.

Nå har vi bare fiskegratengen igjen.
Mens vi venter har vi allerede veltet et glass med vann(jeg), sett ei alenemor få huset sitt oppusset på tv3(eskil), og selvsagt spist oss gode og mette på fiskefryseretter.
Den gode, mette tilstanden vi som studenter, bare etter et halvt år, allerede verdsetter høyere enn både den oppskrytte studentølen, og følelsen av å for første gang slippe masete foreldre. (nå koster det jo tilogmed penger for p-piller, et halvt år før jeg blir tyve må jeg ut med hundrelapper, for å unngå å bli gravid midt oppi studenttida, i tillegg til at prisen på kollektivtrafikken har stegi merkbart i en students lommebok. Særlig en som attpåtil er linsebruker. Jeg vet hva jeg snakker om; Det er godt å bli mett på annet enn faglitteratur.

Klokka ringer fra kjøkkenet, det har gått førti minutter. Uerfarene som vi er på fisk, og da særlig tida det tar å få ferdig en fiskegrateng (kommer av vant-med-å-få-ting-i-fanget-syndromet) løper Eskil ut på kjøkkenet for å sjekke. Han gleder seg nok til fiskegrateng. (Eskil skal dere få høre mer om senere, men akkurat nå sitter han å ler av Alle elsker Raymond. Idag lærer Raymond seg å danse. Det syns Eskil er morsomt. Jeg har aldri ledd så mye av Ray sier han. Igjen og igjen. Raymond, ikke Ray, retter jeg.)

Jeg må ha en rask avslutning. Klokka ringer etter ytterligere fem minutter, hvorpå Eskil løper inn på kjøkkenet og roper. Vidunderet er nok ferdig. Det er ikke brokkolien, som ble valgt som tilbehør etter inspirasjon fra pakka. Det var nok flaks. Det holdt på å bli poteten. Ern fra Ringsaker, så er det ikke til å komme forbi at man alltid kommer til å bli en ekte Ringsokning av hjerte. Hjerte er nærmest soim en dunkende potet.

Gratengen er hentet, Eskil ser på shopoholic, og er oppgitt fopr jeg bare skriver.
Avslutningsvis kommer dagens moral;
Den som venter på fiskegrateng venter ei forgjeves.
Eller noe.
Eskil sier hvertfall jeg skal skrive at han syntes den var god. Så da gjør jeg det.