LÆTTIS

Jeg satt i sofaen. Henholdsvis stirrende på livechat på nrk2, henholdsvis stirrende på min bror hver gang han kom med en kommentar om en av artistene. Henholdsvis stirrende på dataskjermen.
Og det er da det skjer.

Det er da ordet synligjør seg i full størrelse. Full bredde. Full dybde. Svart på hvitt. Strekker seg ut. Lættis. Står det.

Lættis er et ord jeg innser jeg ikke har viet tilstrekkelig med oppmerksomhet.
Det er tydelig at det ikke er nok det at byr meg imot å legge det i min munn. Det blir uttalt av andre alikevel. Det sprer seg. Ordet har forsatt sin virksomhet. Første gang jeg hørte det var i oslo, for ett års tid tilbake. Nå ett år fram i tid, er det tydelig at ordet har kommet seg helt til hedemark. Helt til hamarungdom.no.

For å unngå noen som helst missforståelser: Denne bloggen er ment som en negativ kommentar til ordet "lættis". Og andre variasjoner av ordet som "monster-lættis". Ordet "lol" har tydeligvis mutert inntil noe større og farligere. Jeg hater ordet lol.

Ordene er en moderne form for "å le". Og det er nettopp dette som byr meg i mot. Ordet betyr ikke "å le". Det er et ord du sier istedenfor å le.

Så hvis en god latter forlenger livet, er jeg sikker på at monster.-lættis ikke gjør det!

ryktene som går

Det er bare å kaste inn det svette håndkle en gang for alle. Det dryppende, bløte, svette håndklet. Ryktene har nok surret en stund, og det er mitt ansvar å bekrefte dem. Jeg har begynt å trene.
Kanskje kommer det som et sjokk for mange, et slag ansiktet. Men hva skal jeg si?
Tiden var moden for det.
Tiden var moden for et stunt.
Stuntet foregår på `treningskompaniet` i brumunddal.
Der er det fint. Som det står på plakaten; Ringsakers fineste trenigssenter.
Ute i resepsjonen har de en skål med nøtter, man kan spise både før og etter trening. Også er det blader man kan lese der, kanskje mens man venter på noen som skal bli ferdig med å dusje. Eller hvis man vil, så kan man spørre, så får man dem med seg på stranden.
Det gjorde vi. Vi har glemt bøkene sa vi, så fikk vi med et "iform" hver. Riktignok skal vi komme innom med dem på mandag igjen.

Jeg har vært der tre ganger. To ganger på sommermix. Og en gang på yoga.
Sommermixen er litt hard, det er litt mye kordinering. Men man kommer inn idet etterhvert. Dessuten er det greit, for det varer bare en time. Det er litt min stil.

Men jeg legger vektene opp på hylla for denne gang. Jeg er akkurat hjemme, så nå skal jeg lage meg litt mat og lese.

mannen i åkern

Idag så jeg en mann i en åker.
Det var da én tingslo meg, nærmest som bildet, det store-engang-for-alle; kodakøyeblikkene; lynnedslag fra klar himmel: Det er sjelden å se menn i åkere idag.
Så slo alle de andre tingene meg;
Har jeg noengang sett en mann i en åker?
Hva baserer jeg inntrykket av den oppståtte sjeldenheten av menn i åkeren på?
Hva gjør han der?
Hvorfor går dette så innpå meg?

Jeg lente meg tilbake, jeg suste forbi, men alikevel var jeg som låst fast ved et sekunds input.
Input av grunnsekundet. Selve klisjeen bak alle klisjeer, men alikevel selve muren huset er murt på.
Det jeg var vitne til på åkern var såmannen. Jeg var vitne til selve primærsamfunnet. Jeg var vitne til mannen som brukte hendene framfor hjernen, og hammern framfor datamaskinen.

Jeg var vitne til et stort øyeblikk.
Jeg valgte å stoppe, lukket døren bak meg. Sto foran, pustet tungt et par ganger, før jeg langsomt flyttet meg nærmere.
Jeg huket meg ned bak en passe stor tue. Så hørte jeg at han sang. Jeg kikket opp, og så rett på ham. Han så riktignok ikke rett på meg, for han var så opptatt av det han holdt på med. Han sto å plantet frø. Rundt ham var det hvete på alle kanter, som snart skulle høstes inn. Men midt i sto han, med en pose i den ene hånden og plantet frø.

Uten å si ett ord smøg jeg meg sakte tilbake. Jeg hadde sett nok. Dessertgenerasjonen satte seg inn i bilen igen og kjørte hjem.