Sverige- Paraguay

Vi er førti minutter igang når jeg kommer inn i rommet. Familien Schömer sitter rundt tv ´en som man i gamle dager satt rundt leirbålet. Bildene fra tvén erstatter den varme gløden, med Zlatan, Ljungberg og Nilsson. Det er Sverige mot Paraguay. Selv om VM er tiden da alle og enhver kan sprette en øl mens de ser på fotballkamp, føler jeg meg fremdeles som en fisk på land, en katt i vann eller som ei flue i ei maurtue. Velg selv, poenget er at aktiviteten fotball ikke kan karakteriseres som noe som nødvendigvis er 100 prosent helt meg. Det er kanskje 1.

Derfor forstås det kanskje hvilket vågestykke det er å bevege seg ut i dette feltet av uvitenhet, dette området av uoppdaga mark. Men det er bare å ta på seg støvler og vindtett jakke og sette igang. Vi er allerede 64 minutter ut i andre omgang. Nå tenker du antageligvis "allerede"? Men som selvoppnevnt landkrabbe, kan man ikke vie hele sin oppmerksomhet til havet. Jeg har, og holde deg fast, bedrevet andre ting ved siden av. Men for å forsvare mer selv er ikke tingene jeg har bedrevet ved siden av helt ute på jordet. Jeg har nemlig fungert som kommentator av fotballkampen for Eskil.

Vi er 73.57 minutter ute i kampen. Det har skjedd rimelig lite. Sverige har hatt en del sjanser, men selv fra mitt noe nærsynte synspunkt kan jeg se at fotballen de utøver ikke akkurat er allverdens. Eller for å bruke meg av et annet ord jeg har tillegnet meg under dette VM´et: Det er ikke akkurat sambafotball. For noen minutter siden klarte en svensk spiller å vippe ballen over keeperen, før han fortsatte alene mot mål med ballen. Bare for å bli vippa av pinnen av en paraguayer, som slengte seg selv inn i mål. Det var nesten rørende å se hvordan han offra seg for å få ballen ut. Noe han også klarte. Etter dette fikk min far nok. Nå gir jeg opp sa han og gikk.

Davy opplyser om at Zlatan er satt på benken. Jeg merker jeg blir litt skuffa. Jeg begynte å like Zlatan. Isachsson prøver visst å skåre. Det hele går litt i brokker for meg, nærmest som en flimrete film.

82.33 minutter ut i kampen og jeg hører Davy brøle. Det er Henke som har kommet seg helt til målstreken. Det er tydelig at det er Sverige som presser. På min høyre flanke sitter Aron (en av mine to brødre) å vrir seg. "Hvorfor spiller de alltid ut istedenfor å prøve!" roper han. Febrilsk. Foten vipper opp og ned. Det er en sterk stund. Det er mye følelser som egentlig vil ut, han nå holder inne. Med alt han makter og eier. Det skal nevnes at grunnen familien samler seg rundt tv´en ikke ene og alene er for fotballens skyld. Familien Schlömer er ikke som alle andre familier. Familien Schlömer er nemlig svensk. Hvis du ser godt etter ser du det på tødlene i "Schlömer". Så grunnen til at vi sitter her priviligert og heier i nitti minutter er for våre brødres skyld. Dette står på Sverige sin ære. Går dette feil kan det ramme oss, det være seg på jobb eller skole allerede i morgen den dag. Aron

88.10: jeg tar meg selv i å rope jess. Jess roper jeg så det ljomer, i kor med Davy, Aron og alle tusen tilskuere på tribunen. Det er 1-0 til Sverige. Jeg er ikke flau for å ha ropt en gang. Jess. Jeg gjentar det gjerne. Det er Ljungberg som denne gangen klarte seg helskinna over streken. Han nikka ballen inn. Davy roper fremdels. Flott skåring til Sverige roper han. Ljunberg skårer sjelden fra hodet, sier han. Det sitter vel først og fremst i beina tenker jeg. Eller om du vil hjertet. Det kommer litt ann på vinkelen du ser det fra.

Men så er kampen brått ferdig. Etter 91 minutter. Kameraet sveiper over svensker i tribuna med blått og gult hår, antageligvis mest glad for at Sverige vant så håret ikke ble farget til ingen nytte, trenerne løper ut på banen. Og alle koser hverandre. Det er slik det bør være. Alle er lykkelige i VM land. Nå skal jeg lage meg te og lese. Nesten like fornøyd over Sveriges innsats som over min egen.