Det var da én tingslo meg, nærmest som bildet, det store-engang-for-alle; kodakøyeblikkene; lynnedslag fra klar himmel: Det er sjelden å se menn i åkere idag.
Så slo alle de andre tingene meg;
Har jeg noengang sett en mann i en åker?
Hva baserer jeg inntrykket av den oppståtte sjeldenheten av menn i åkeren på?
Hva gjør han der?
Hvorfor går dette så innpå meg?
Jeg lente meg tilbake, jeg suste forbi, men alikevel var jeg som låst fast ved et sekunds input.
Input av grunnsekundet. Selve klisjeen bak alle klisjeer, men alikevel selve muren huset er murt på.
Det jeg var vitne til på åkern var såmannen. Jeg var vitne til selve primærsamfunnet. Jeg var vitne til mannen som brukte hendene framfor hjernen, og hammern framfor datamaskinen.
Jeg var vitne til et stort øyeblikk.
Jeg valgte å stoppe, lukket døren bak meg. Sto foran, pustet tungt et par ganger, før jeg langsomt flyttet meg nærmere.
Jeg huket meg ned bak en passe stor tue. Så hørte jeg at han sang. Jeg kikket opp, og så rett på ham. Han så riktignok ikke rett på meg, for han var så opptatt av det han holdt på med. Han sto å plantet frø. Rundt ham var det hvete på alle kanter, som snart skulle høstes inn. Men midt i sto han, med en pose i den ene hånden og plantet frø.
Uten å si ett ord smøg jeg meg sakte tilbake. Jeg hadde sett nok. Dessertgenerasjonen satte seg inn i bilen igen og kjørte hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar