Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om

Det er sommer, det er sol og det er atter en gang langmoenpipa innen betryggelig distanse for en brumunddøl.
jeg prøver meg på en blogg. jeg velger å prøve fordi jeg i skrivende stund ikke vet om dette blir publisert eller ikke, ikke ene og alene står de få resterende ti minutter det er igjen av strømmen for skylden av dette. Den andre grunnen kommer av prestasjonsangst.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal skrive om.

Jeg er klar over at blogg er blitt en like vanlig, om ikke vanligere sjanger en novella, istedenfor skjønnlitterære fiktive figurer og metaforer, kan du nå gå direkte på problemet og deg selv. Dagbok er jo kjent for å være god selvterapi. For ikke å nevne at alle kan prøve seg som journalister, eller la oss vinkle det annerledes; du trenger ikke lenger å være journalist for å skrive det du mener der folk ser det. Det blir tilogmed delt ut priser til de beste bloggerne. Som om ikke dette skulle være nok leste jeg for kun noen dager siden i morgenbladet, der Habermas skrev et essay om at det kan bli et problem at den intellektuelles rolle i det offentlige ikke lenger er like sterk.

La meg være personlig. La meg bedrive god selvterapi. Eller om du vil; god blogg: Jeg antar at grunnen til at jeg, som ellers skriver riktig så mye, ikke får lettet fingrene på tastaturet i bloggens navn, kan være, la meg ta dette dypt. La meg ta dette fra grunnen av; det er nok noe så enkelt, men alikevel så traumatisk og sårt som spennvidden. Det er for mye temaer å velge blandt, det er et luksusproblem, du har sjangs til å plukke fra øverste hylle, du blir så grådig at du ender opp med ingenting. Jeg kjenner meg selv godt. Jeg kjenner meg så godt at jeg måtte innsnevre meg til temaet matretter. Og riktignok holdt det en stund. Kanskje to- tre blogger, helt til jeg gikk lei og det bare forsvant. Med det også blogglysten.

Klokka er sent, katten står ved siden av stolen jeg sitter i og mjauer, jeg bretter ikke opp ermene, men trekker alikevel pusten betydningsfullt ett lite hakk lenger inn. Grunnen til at jeg alikevel valgte å ta fatt på tastene, komme sterkt tilbake i bloggens ære, nå nettopp idag, var at kjæresten min har starta blogg. Kan han kan jeg. Og nå har jeg skrevet en blogg om det også.