2. påskedag

Det er siste påskedag. Jeg prøver å finne ut hva siste påskedag er, men ender opp på en side om sansene og døden av en dansk predikant. Jeg bestemmer meg for mer eller mindre å skippe en religiøs innledning, og heller nøye meg med at det har vært en fin påske i år. Det har vært en nogenlunde klassisk, fjell og ski påske i år. Eskil og jeg, 1,2 mil, sol og krim.

Jeg hører på White Stripes White Blood Cells, særlig hotel Yorba får meg til å mimres påske i Brumunddal. Lenge var det tradisjon med film, la oss kalle det hjemmelagd dogme, påskemysterier og venninner. Det var mens min tid ennå var ung, før jeg ble russ og måtte jobbe hele påsken med russeavisa. Men det var hyggelig det også. Det jeg skal fram til er vel at påsken i det store og hele er en fin tid. Eller som min mor sa i bilen på vei hjem fra sjusjøen i går; når jeg var ung og kom hjem fra fjellet etter påsken kunne vi begynne med lette sko og spise is.

Og samme nå. Like etter påsken kommer den første utepilsen, den første park-grillen, sene utekvelder, store solbriller og italiensk is ute i sola. Humøret stiger, og det gjør også energien. Den som syns det her begynner å høres ut som en reportasje fra Det Nye tar alikevel ikke helt feil. For det er noe med påsken. Noe som trekker fram det klisjé-aktige i oss. Noe som får oss til å trekke ut fra vinterhulen, og kaste av oss den vinterkappa. Noe som får oss til å innse at vi alikevel ikke ble født med ski på beina. Men en blomsterkrans rundt hodet.'

Men nå; ut i solen.
Det er siste dag i Brumunddal, siste dag blandt bjørker, gran og mjøsa før jeg står å selger pølser på Narvesen. Eller til det bedre; lager kunst og drikker øl på skolen. En herlig miks i tynne vårsko.
På gjennsyn til langmoenpipa.