Mens vi venter på fiskegratengen...

Som ett lite avbrekk i ventingen var jeg akkurat å hentet hvitløkssnegler. Gratinerte. Selvsagt gratinerte. Det er ikke hvilken som helst fiskedag i dag. Det er den gratinerte dagen som elegant føyer seg inn i den ikke altfor lange rekken over fiskespisedager i uka til en (eller to) studenter). Det sier seg selv at det var mye gratinert fisk gjømt i frysern, som så sitt snitt til å komme opp til overflaten nå som det var snakk om en av disse sjeldne dagene, nærmest som en helligdag å regne. (For er det ikke nettopp noe med søndager og fisk? Tre brød, to fisk og Jesus?) (Og kanskje var det derfor resultatet også ble som det ble. En fiskegrateng, god gammeldags av slag, utviklet seg raskere enn lyden av hokuspokus, til en haug med hvitløkssnegler,fyllt rødsspette, fiskegrateng med tilbehør.

Nå har vi bare fiskegratengen igjen.
Mens vi venter har vi allerede veltet et glass med vann(jeg), sett ei alenemor få huset sitt oppusset på tv3(eskil), og selvsagt spist oss gode og mette på fiskefryseretter.
Den gode, mette tilstanden vi som studenter, bare etter et halvt år, allerede verdsetter høyere enn både den oppskrytte studentølen, og følelsen av å for første gang slippe masete foreldre. (nå koster det jo tilogmed penger for p-piller, et halvt år før jeg blir tyve må jeg ut med hundrelapper, for å unngå å bli gravid midt oppi studenttida, i tillegg til at prisen på kollektivtrafikken har stegi merkbart i en students lommebok. Særlig en som attpåtil er linsebruker. Jeg vet hva jeg snakker om; Det er godt å bli mett på annet enn faglitteratur.

Klokka ringer fra kjøkkenet, det har gått førti minutter. Uerfarene som vi er på fisk, og da særlig tida det tar å få ferdig en fiskegrateng (kommer av vant-med-å-få-ting-i-fanget-syndromet) løper Eskil ut på kjøkkenet for å sjekke. Han gleder seg nok til fiskegrateng. (Eskil skal dere få høre mer om senere, men akkurat nå sitter han å ler av Alle elsker Raymond. Idag lærer Raymond seg å danse. Det syns Eskil er morsomt. Jeg har aldri ledd så mye av Ray sier han. Igjen og igjen. Raymond, ikke Ray, retter jeg.)

Jeg må ha en rask avslutning. Klokka ringer etter ytterligere fem minutter, hvorpå Eskil løper inn på kjøkkenet og roper. Vidunderet er nok ferdig. Det er ikke brokkolien, som ble valgt som tilbehør etter inspirasjon fra pakka. Det var nok flaks. Det holdt på å bli poteten. Ern fra Ringsaker, så er det ikke til å komme forbi at man alltid kommer til å bli en ekte Ringsokning av hjerte. Hjerte er nærmest soim en dunkende potet.

Gratengen er hentet, Eskil ser på shopoholic, og er oppgitt fopr jeg bare skriver.
Avslutningsvis kommer dagens moral;
Den som venter på fiskegrateng venter ei forgjeves.
Eller noe.
Eskil sier hvertfall jeg skal skrive at han syntes den var god. Så da gjør jeg det.